Rørosfe

Sidet trønderfe og nordlandsfe

Sidet trønderfe og nordlandsfe, gjerne forkortet til STN. Rasen blir ofte også kalt rørosfe, noe som kommer av at det planmessige avlsarbeidet med rasen ble starta opp på Røros. 

STN er en melke- og kombinasjonsrase tilpasset forholdene i dal og fjellbygdene. Kyrne veier snaut 450 kg i gjennomsnittlig levende vekt. Dyra er i dag naturlig kollet og fargen er oftest svartsidet. Rødsidete og brandsidete dyr kan også forekomme. Det kan være stor forskjell i forholdet mellom svart og hvitt, alt fra nesten svart med hvit stripe over ryggen - til nesten hvite dyr med få svarte dropler på sidene.

Rasen er som oftest sort eller farget rundt øyne, ører og på mulen. STN-kua er finlemmet, godlynt og kjent for å ta seg lett fram i terrenget.

Kilde : Norsk Genressurssenter, brosjyre 2017

Litt om kjøtt kvaliteten hos den "lille kombikua"

Mørhet er den klart viktigste spisekvalitetsegenskapen for forbrukeren, fulgt av saftighet og smak. Imidlertid er manglende eller varierende mørhet et betydelig problem i storfekjøtt. I 2002 ble det gjennomført et prosjekt ved IHA og Matforsk for å undersøke arvelig variasjon i mørhet i norsk storfekjøtt (Aass m.fl., 2002; Aass m.fl., 2005). Avlslaget for Sidet Trønderfe og Nordlandsfe og Matmerk ønsket samtidig å få utført en objektiv undersøkelse av mørhet i STN-rasen, etter positive signaler fra markedet vedr. denne rasens spisekvalitet.

STN rasen er faglig interessant i arbeidet med å kartlegge arvelige forhold som påvirker spisekvalitet på storfekjøtt. Dette fordi rasen ikke har vært påvirket av systematisk husdyravl de siste 10-årene slik som NRF og ulike kjøttferaser. Særlig utvalg for tilvekst vil over tid gir klare endringer i muskelegenskaper hos husdyr, men vi vet lite om årsakene til dette. Det er vist i mange undersøkelser at det småvokste mjølkefeet Jersey har mørere kjøtt med finere muskelfibre og mer intramuskulært fett enn en rekke andre storferaser. Det var derfor interessant å undersøke om tilsvarende gjelder for STN-rasen, som muligens kan ha en muskelfysiologi som var mer vanlig hos storfe før den systematiske husdyravlen tok til. Dette kan også gjelde andre gamle norske storferaser, men kun STN var inkludert i dette forsøket. Prosjektet var et samarbeid mellom IHA, Avlslaget for STN og Matmerk og ble avsluttet høsten 2003 (Aass og Fristedt, 2003).

I tillegg til at en så stor andel av dyra hadde svært mørt kjøtt, var det også overraskende at WB-resultatene var så jevne. Dette gjelder særlig fordi dyra hadde stor variasjon både med hensyn på alder, vekt, besetninger, slakterier og slaktetidspunkt. Det er vanlig å se langt høgere variasjon i WB-mørhet enn tilfellet var i dette forsøket. Dette viser bl.a. foreløpige resultater fra det pågående prosjektet om arvelighet og mørhet i NRF-okser. Man kunne altså forventet minst like stor variasjon i kjøttets mørhet blant STN-dyra. De jevne resultatene var derfor både uventede og interessante.

Resultatene antyder at STN-rasen kan ha biokjemiske muskelegenskaper som er svært gunstige for å gi mørt kjøtt. Det kan f.eks. være en mulighet for at STN har en eller noen få genvarianter med stor effekt på mørhet (f.eks. naturlige mørningsenzymer), som i tillegg kan ha blitt fiksert (befestet seg) i STNpopulasjonen. Dette fordi dette tilfeldige utvalget av STN-dyr hadde uvanlig jevnt lave WB-verdier sammenliknet med hva som er vanlig å se blant andre raser. Imidlertid blir dette kun faglige spekulasjoner som krever mer omfattende undersøkelser før man kan si noe med sikkerhet.

Du kan lese hele rapporten her

Kilde: En foreløpig karakterisering av kjøttkvalitet i STN. Laila Aass og Claes Gøran Fristedt